for de av dere som kjenner meg godt, dette er kanskje ikke nyheter. Men jeg har bare * ikke * vært gravid eller ammer i bare seks uker av ekteskapet mitt.
Jeg ble gravid 4 uker inn i ekteskapet / rundt-verden-honymoon og deretter igjen 2 uker etter avvenning Holden.
Det er den typen stat som får meg til å føle meg spesiell. “Spesiell” i den hormonelt engstelige mamma bærer vei som vi får når svigermoren vår vekker babyen for å få en ekstra kos når vi vet at det er napime. Men også “spesiell” på den måten som får meg til å lure på om jeg vil være spesiell lenger etter seks eller så mye flere uker, og Milo er laget med sykepleie.
Vil mannen min fortsatt like meg? Vi stoler på ja.
Vil jeg være utrolig morsom og ha en flat mage som jeg pleide? Ummm, kanskje og sannsynligvis ikke.
Jeg vet at fra forrige avvenning var omtrent på timeplanen min (litt over ett år), men ikke på noen måte som jeg forestilte meg (jeg planla en ukes utfasing som involverte distraksjoner, sippy kopper og kumelk, men i stedet holder jeg meg, så En flaske på en hylle, og så aldri tilbake).
Vil det være sånn igjen? Vil Milo glemme det/meg på et øyeblikk? Eller vil vi fortsatt gå sterkt om fire måneder fordi vi begge ønsker å holde på amming utover min faste timeplan? Ofte kommer livshendelser i veien og slags tvangsspørsmålet. Min kommende helg til Miami kan være en av disse begivenhetene.
Jeg håper bare at hormonene er på min side, noe som gjør meg kul og morsom for helgen og ikke gråtende og rasende (for ikke å nevne lekker og engorged!).
Her håper.